”Alt stort som har skjedd i verden, skjedde først i et menneskes fantasi”

Lesesalen på Majorstuafilialen til det Deichmanske biblioteket er nesten full. Det er stille, og du kan kun høre tastetrykk fra bærbare datamaskiner og bøker som skifter sider. Dyp konsentrasjon er tilstede, og jeg tenker at her skjer det masse læring akkurat nå. Jeg sitter her med et mål; å forbedre arbeidskravene mine i norsk. Men jeg trenger små pauser, og da hender det jeg leser noe annet enn faglitteraturen som står på pensum.

Jeg leste på baksiden av en bok som sto til pynt i en glassmonter. Der stod det en ingress som fortalte meg:

”Alt stort som har skjedd i verden, skjedde først i et menneskes fantasi”

Dette var Astrid Lindgren sine ord. I denne boka står det en fortelling om blant annet hvor viktig bøker er for Astrid. Jeg oppsumerer fortellingen kort.

18 år gammel står Astrid Ericsson å gråter helt åpenlyst ved stadsbiblioteket i Stockholm. Det viser seg at det tar noen dager før hun får aktivert lånekortet sitt, og Astrid får derfor ikke ta med seg bøkene hun ønsker å låne. Hvorfor gråter hun? Er litteraturen så viktig for mennesker? Ja, tenker jeg. Den er helt essensiell. Bøker kan ta oss bort fra nåtiden. Den kan bidra til å gi deg trøst og håp. Litteraturen kan få oss til å være modige og gjenopprette en tro på oss selv! Astrid Ericsson står å gråter fordi hun har en stor kul magen. Mannen som er faren til barnet fantes det ingen framtid med. Hun er avvist av bibliotekaren og får ikke med seg de bøkene hun trenger. Hun kan klare seg uten venner, men bøker, det kan hun ikke leve uten. Hun har nettopp flyttet hjemmefra, for å slippe mer sladder.  Helt mutters alene i verden er hun. Så håpløst tror jeg livet kan oppleves for alle mennesker.

Jeg blir så glad av å tenke på alle personlighetene Astrid har delt med meg gjennom sitt forfatterskap. Hvordan Pippi lært meg å si at ”Det kan jeg vel gjøre” selv om jeg kanskje aldri har forsøkt det tidligere. Jeg fikk gjennom Pippi en tro på at lille meg også kan gjøre en forskjell, selv om jeg er liten. Eller Ronja Røverdatter sitt mot til å stå opp for seg selv, og si ifra når de voksne faktisk ikke oppfører seg særlig voksent. ”Tvi dig, Mattis! ”

Da Astrid Lindgren levde mottok hun enorme mengder med beundrerbrev. Disse var ofte fra barn som betrodde seg til Astrid Lindgren om sine hemmeligheter, som for eksempel hva de synes er vondt og vanskelig i livet. For min del tror jeg barn fant stor helbredelse i å henvende seg til Astrid. Hennes fortellinger tenker jeg viser mye om hvordan hun forstår det å være barn, og ikke minst hvor vanskelig det noen ganger kan være å leve. Alt dette som Astrid Lindgren fikk frem i folk er verneverdig, Så verneverdig at i 2005, tok FN-organisasjonen UNESCO denne samlingen av brever inn i sin liste over dokumenter som er av spesiell verdi for menneskeheten.  

Det er noe som slår meg. Aldri skammer barna til Astrid Lindgren seg særlig lenge. Emil må noen ganger i snikkarboden. Men han lar seg ikke kue av den grunn. Emil forsøker å ordne opp og viser handlekraft. For vi kan jo ikke slutte opp å leve? Selv om ting blir vanskelig. Astrid ga, og gir fortsatt barn MOT til nettopp dette. 

Ungdomslitteratur - Før og nå.

Den ungdomslitteraturen vi finner i dag er av en helt annen karakter enn hva for eksempel min mor leste. Hun introduserte meg blant annet for bobsybarna, som ble skrevet tidlig på 1900-tallet. Dette var bøker som jeg på daværende tidspunkt følte en viss nysgjerrighet rundt. Likevel følte jeg ingen identitetsbekreftelse rundt meg selv i disse bøkene. Derimot, da jeg ble introdusert for Astrid Lindgrens sitt forfatterskap, både gjennom bøker og film følte jeg at jeg enklere kunne leve meg inn i den fantasiverden som der ble presentert. Bøker som Pippi langstrømpe, Ronja Røverdatter, Mio min Mio er for meg kjære barndomsminner som for meg har fått den samme plassen i mine minner, på same måte som min mor har bobsybarna.

Barnelitteraturen i dag føler jeg i mye større grad åpner opp for identitetsbekreftelse. Mitt inntrykk er at ungdomsromaner uavhengig av sjanger gjør det tydeligere at det er lov å være usikker. Forventningene som mange av foreldrene våre og samfunnet for øvrig har til oss kan ofte synes vanskelig å etterleve. Men ikke på en slik måte som tidligere, da dannelsesromanene ble lansert på midten av 1800-tallet. Disse var ment som en sosialisering av primært unge piker inn i samfunnets forventninger og normer. Likefullt vil jeg påpeke at innholdet i disse romanene ofte kunne være realistiske. Disse forventningene som ble beskrevet var sett ut i fra datidens normer aktuelle og realistiske. 

For å trekke frem en viktig bidragsyter av norsk barne og ungdomslitteratur i dag ønsker jeg å trekke frem Bjørn Sortland som et godt eksempel. Han er forfatter av bøker som ”Alle har eit sultent hjerte” og Kva tåler så lite at det knuser når du seier namnet på det?(2007)”. Han skriver hovedsakelig på nynorsk. Språket han bruker er ikke typisk for den gruppen han skriver for. Han er ikke tilgjort og undergraver slettes ikke ungdomsleserens evner til å lese et godt språk. Da jeg leste ungdomsboken ”Forberedelsen”(2008) av Rhoda Ahmed opplevde jeg at språket var svakt, og man føler at det er i for stor grad er tilpasset ungdommer. Det hjelper derfor ikke med en viktig og høyaktuell tematikk som å være dratt mellom to ulike kulturer, dersom språket i romanen ikke er på et godt nok nivå. Dette språklige aspektet tenker jeg kan være med å bidra til å dempe statusen til ungdomslitteraturen. Sortland påpeker dette selv i sin liste om 10 ting han synes er viktige å være bevisst på når han skriver for unge: ”Ungar har alltid krav på at forfattaren har tatt skikkeleg stilling til språket. Klisjear, slappe setningar og alt anna som er språkleg upåliteleg, er ein styggedom” (http://www.bjornsortland.no/oppgave.html) Sortland bidrar ikke til denne ”styggedommen” på noen måte. I tekstene han skriver bruker han gode litterære virkemidler som metaforer og symboler. Han trekker frem kunst og gjør den både tilgjengelig og forståelig for barn og unge. Jeg merket meg spesielt at det beste rådet Sortland hadde fått vær å være ”lojal mot knehøgda.” Man kan skrive om de store temaene i livet, men ikke gjennom et språk som virker kryptisk for barna. Han understreker at det er forskjell på å være kryptisk, og å vise de en hemmelighet. Man trenger ikke gi barn og ungdom en full innføring for å forstå alt. Det kan slå i hjel selve budskapet. Jeg er helt enig med Sortland. La barn og unge få anledning til å sanse, reflekter, filosofere og vurdere. 

Temaene han skriver om er eksistensielle, likevel er det massevis av humor som utfyller alle de alvorlige temaene han skriver om. I sine presise og velformulerte setninger evner Sortland å spille på et bredt følelsesregister hos leseren. Du som leser av bøkene hans blir ført på en god måte inn i hovedpersonenes tanker og følelser som igjen bidrar til at man utvikler en forståelse og empati. Et annet moment jeg synes er viktig å få frem at romanen han skapte bidro til personlig vekst i egen forståelse av meg selv som menneske. Han er blitt min favoritt, og jeg kunne ønske en norsklærer hadde introdusert meg for han tidligere mens jeg gikk på ungdomskolen og videregående. Takk, Vera Grønborg Aubert! Jeg tar Sortland med meg videre som norsklærer når jeg skal formidle litteratur og leseglede i skolen!

Språkkontakt. Hvordan vi mennesker møtes og danner nye måter og kommunisere på.

Hvorfor oppstår det nye språklige varieteter? Hva er et pidgin språk? Hva er kreol? Hva er etnolekt og multietnolekt?

Som en konsekvens av globalisering, urbanisering, industrialisering, krig, slavehandel, migrasjon og handel er språk i dag en mye mer flytende og i endring. Alle disse faktorene er med på å skape krav om tilpassning, kulturmøter og kommunikasjon på tvers av landegrensene. Man får et behov for å kommunisere og forholde seg til hverandre. For å få til dette på en best mulig måte må man skape et språk som begge kan beherske.

Pidginspråk skapes når flere ulike morsmål møtes, for eksempel i ved handel hvor man behøver et felles språk for å kunne ha kontakt med hverandre. Likevel har ikke pidginspråk noen form for grammatikk, i og med at språket kun har få funksjoner, og har derfor veldig enkel i oppbygging. Ingen mennesker har dette som morsmål. Det er likevel flere faktorer som påvirker dette språket, superstratspråk og substratspråk. Superstratspråket er det språket som har hatt mest influens på pidginspråket. Dette gjelder hovedsaklig ordforrådet. Derfor bygger ordene i pidginspråket på dette språket. Mens et substratspråk er det som bidrar til syntaks, og den minimale grammatikken som eventuelt vil eksistere i et pidginspråk.

Et kreolspråk er et resultat av en språkprosess som har tatt utgangspunkt i et pidginspråk. Til forskjell fra et pidginspråk er et kreolspråk et mye mer utbygd språk grammatisk sett. Bruksområdet til et kreolspråk er også større. Dette er et språk som har utviklet seg så strekt at det er blitt er morsmål for nye generasjoner.

En varietet av et språk som er knyttet til en etnisk gruppe kalles etnolekt. Dette språket kan ha trekk ved gruppas morsmål som i møte med et annet språk skal derfor må tilegne seg et språk av andre orden. Dette etnolektet utvikler seg når språkbrukerne blander morsmålet sitt med andrespråket. På denne måten kan de derfor påvirke majoritetsspråket. Et eksempel på dette finner vi blandt annet i enkelte samemiljøer i Norge.

Et multietnolekt er en dialekt som assosieres med personer med ulik etnisk bakgrunn. Norge har i likhet med Danmark ungdommer som har norsk som morsmål som viser multietnolektiske trekk når de kommuniserer med jevnaldrende. De som snakker denne multietnolekten behersker ofte andre språklig varianter. Denne multietnolekten tjener som et uttrykk for en felles identitet blant de som kommuniserer gjennom den.

Jeg tenker at det er spennende og forstå hvordan språk oppstår, og i hvilken ulike kontekster de blir skapt og utviklet i. Utviklingen av pidgin og kreolspråk er en naturlig og sosial prosess, som oppstår gjennom interaksjon og samhandling med andre mennesker. Det samme gjelder også for etnolekt og multietnolekt.

Retorikk – kunsten å tale godt

 

I likhet med sakprosaen har retorikk også fått en sentral plass i kunnskapsløftet. Vår forelesning dreide seg om den historiske bakgrunnen for retorikken fra Aristoteles under antikken, og retorikkens utvikling frem til i dag. Vi er selvsagt avhengig av å justere og sette retorikkens fem hovedpunkter inn i vår tids kontekst.

Retorikk er viktig for meg som formidler om hvordan jeg best kan legge frem fagstoff til elevene. Altså et didaktisk hjelpemiddel som kan bidra til å fremme forståelse og læring hos elevene. Samtidig må jeg kunne legge til rette for muntlig aktivitet som kan engasjere elevene og skape interesse for norskfaget! Dessuten skal jeg gi elevene en systematisk opplæring i bruk av muntlige sjangere når vi skal arbeide med for eksempel foredrag, dialog, debatt etc.

Dersom du vil være en god taler har man tre sentrale bevismidler eller appellformer. Disse er ethos, pathos og logos. Jeg husker på tre b`er for å huske disse. BEHAGE – BEVEGE – BELÆRE.

Retorikkens fem faser er:

-       Inventio, taleren gjør research og finner kilder til talen sin.

-       Dispositio, disposisjon av stoffet på en mest mulig hensiktsmessig og overbevisende måte. For eksempel søke kontakt med publikum og vise sin inndeling av stoffet som skal formidles. Gjøre greie for emnet. Tenke ut hvordan man best kan avvise eventuelle motargumenter. Hva skal konklusjonen din være?

-       Elocutio, man gjennomarbeider den språklige utformingen for å oppnå de fire retoriske dyder som hensiktsmessighet, korrekthet, klarhet og et dannet og pathosfylt språk. Man må huske å få frem poenget på en slik måte at lytterne husker det!

-       Memoria, taleren kan stoffet sitt. Han vet hva som skal sies til enhver tid.

-       Actio, talen fremføres med innlevelse som krever en tydelighet språklighet og kroppsspråk.

Denne retorikken er viktig å kunne kjenne til for å kunne analysere taler, diskusjoner, debatter og lignende. Som student på høyskolen er retorikken et nyttig hjelpemiddel til akademisk skriving. Som formidler er den helt essensiell. Og jeg vil også påpeke hvor fundamental retorikken er i et demokratisk samfunn. Derfor er den uhyre viktig som et hjelpemiddel for elevene å lære, både for å kunne argumentere skikkelige, og for å bli hørt i et samfunn som er fult av mange meninger. Dette er om ikke lenge mitt ansvar å gi de en innføring i. Spennende! 

Uklare skiller i sakprosaen og skjønnlitteraturen.

Sakprosa i skolen.

Da jeg gikk på ungdomskolen ble vi fortalt at sakprosa omfattet all den litteraturen som ikke var skjønnlitteratur. Sakprosaen var ikke-fiktiv, mens skjønnlitteraturen var fiktiv. Faktabasert litteratur ble definert som sakprosa. Dette til tross for at det kunne forekomme flere skjønnlitterære virkemidler i disse tekstene. I dag vet jeg selvfølgelig at denne formuleringen kan nyanseres. Skillene mellom disse to sjangeren i dag er mer glidende.

Likevel vil jeg sitere Jørgen Mgnus Sejersted som definerer selve ideen om skillet mellom disse to sjangrene.

"Den ene tilhører fantasiens verden, den andre handler om virkeligheten, den ene tilfredsstiller vårt estetiske behov, den andre orienterer om verden omkring oss."(Sejerstad, 2010:28)

Det finnes uttalige definisjoner på hva sakprosa er. Jeg har merket meg følgende momenter.

1. Fravær av det poetiske. Ikke så mye stemning og følelser. Kåseri kan være et unntak fra dette.
2. Oppleves som informativ.
3. Hovedvekten ligger på innholdet, ikke formen.
4. Adressaten har et ønske om å skjule sine kunstgrep for å skape illusjon av klarhet, faktisitet og sannhet.
5. Man vektlegger i stor grad tekst og virkelighet.

De viktigste sjangerne innenfor sakprosa er:

Artikkel – essay – kåseri – biografi – fagbøker – blogg – bruksanvisning – taler – intervju – og jeg har helt sikkert glemt noen.

Jeg synes det er fantastisk å se at etter kunnskapsløftet har sakprosaen blitt løftet frem og blitt sidestilt med skjønnlitteraturen. LNU har utviklet en sakprosa kanon som er vel verdt å merke seg. Jeg har tatt en titt i disse utdragene og ser at disse etterlever kravene i LK 06 som sier at elevene både skal kjenne til sakprosatekster som er eldre for å forstå den norske kulturarven og  sakprosa tekster som er produsert i nåtiden. På den måten må norsklæreren legge til rette for at eleven skal forstå den historiske teksten, hvor de eldre tekstene er skrevet. De nyere tekstene tenker jeg ut i fra det jeg har lest i ”Sakprosa i skolen” er velegnet til å brukes som forbilder og retningslinjer for hvordan sakprosaen generelt skrives i dag. Eksemplene som jeg tenker viser dette spennet mellom historiske og samtids tekster er Ludvig Holberg sin innleding til biografiene om Zenobia og Katarina den første, Aasmund Olavsson Vinje – Ferdaminni fraa sumaren 1860, Katti Anker Møller – Moderskapets frigjørelse, den patosfylte bryllupstalen til H.K.H Haakon Magnus og Mads Gilbert emosjonelle skrik om hjelpe med sin sms fra Gaza. Et rikt og mangfoldig spekter. 

Selv om man finner en definisjon for hva sakprosa er, tror jeg man enten vil møte tekster som mangler de oppsatte sjangerkravene eller påpeke ar også skjønnlitteraturen også inneholder dette kravet. 

Litteraturliste:

Sejerstad, Jørgen Magnus(2010) "Sakprosa og sjangerblanding - fra Holberg til Wergeland - søsknene" i Kleiveland, Astrid(red.): Sakprosa i skolen. Bergen, Fagbokforlaget.

Fantastisk litteratur.

Dette er min favorittsjanger når det kommer til skjønnlitteraturen. Min tanke er at fantastisk litteratur er så fiktiv som det går an å bli! Med masse magi, usannsynlige hendelser, overnaturlige vesener og ekstraordinære evner. I fantastisk litteratur kan handlingen enten foregå i en annen verden enn vår realistiske, eller det overnaturlige kan få trenge inn i vår verden. Jeg liker det spesielt godt når jeg blir ført inn i en verden som er meg helt ukjent.

Mitt første møte med fantastisk litteratur var ”Hobbiten”(1937) av J.R.R Tolkien. I denne boka møter vi den lille hobbitten Bilbo Baggings. Han blir ufrivillig med på en fantastisk reise sammen med tretten dverger og trollmannen Gandalv. Deres oppdrag er å vinne tilbake det gamle riket til dvergene, ensomfjellet. På sin vei møter de alver, orker, edderkopper, troll, ørner, drager og mange andre skapninger.

Virkemidlene som gjør at denne boka kan karakteriseres som en fantasiroman, er alle de mange eventyrene og farer i den nye og ukjente verdenen du som leser blir presentert for. Den er ukjent fra vår egen, og foregår i en annen verden enn vår realistiske. Det er troll som er blodtørstige, edderkopper som tar reisefølget til fange, samt mange flere hinder de må gjennom for å komme seg til ensomfjellet. Et sentralt magisk element er ringen som Bilbo får etter et uhyggelig møte med skapningen Gollum.

Mye av tematikken i boka går ut på at ulike raser sammen må samarbeide for å løse et oppdrag. Det er i møte med hverandre man kan forstå andre mennesker, og selv den minste av oss kan gjøre en forskjell, til og med en hobbitt.

Vurdering er ikke kun karaktersetting

Det er viktig for å vurdere læringen og resultater av elevenes læring.

Hvordan ligger eleven an i dette faget? Har eleven forstått og tilegnet seg innholdet i læringsmålene som er satt opp for denne perioden? Hva mestrer eleven? Dette er viktig å begynne med for å bygge opp selvtilliten. Deretter kan det være hensiktsmessig å forklare hva som er utviklingspotensialet til eleven. Når man skal gjøre dette er det viktig å starte med å redegjøre hvilke kriterium som stilles til eleven. Dette skal gjøres i forkant av undervisningen og utdelte arbeidsoppgaver. Men det er også viktig å minne elevene på de i underveis og i etterkant. Drill elevene i å arbeide mer målrettet og målstyrt!!

Vurdering er ikke noe som skjer i tillegg til undervisningen. Du skal som lærer både vurdere elevenes læringsutbytte og resultatet. Elevene skal vurdere seg selv og andre medelever og ikke minst din egen praksis som lærer. Vurdering er en del av undervisningen, og en viktig del av elevers læring. Man skal stilles krav til, man skal vite hva som forventes av en for å sikre selv sikre en tilfredsstillende måloppnåelse. Desto mer viktigere er det at man som elev skal få nøyaktig informasjon om hva man mestrer, og hva som kan gjøres bedre og som kan være utviklingspotensiale.

Man skiller mellom formativ vurdering og summativ vurdering.

Formativ vurdering er den vurderingen man foretar seg underveis i semesteret, og som er med på å danne grunnlage for den summative vurderingen. Formativ vurdering er din vurdering av elevers prestasjoner på prøver, fremføringer, innleveringer også videre. Mens summativ vurdering er den sammenlagte vurderingen. Dette vil si sluttvurdering og eksamenskarakter.

I ukens tema om vurdering har vi som lærerstudenter fått kjenne på hvordan det er  vurdere skriftlige tekster av elever på 10. Trinn. Tekstene ble utdelt på forhånd, og vi fikk gjøre våre egen individuelle vurdering med vekt på hvilke mestring og utviklingsområder elevene hadde prestert. Tilslutt skulle vi gi et karakterforslag. Vi gikk sammen i arbeidsgrupper og argumentert for og i mot begrunnelsene vi hadde foretatt oss. Ofte var vi enige, men også noen ganger i tvil. Det er sunt å tvile, det viser evne til selvinnsikt og en evne til å være kritisk til egen vurdering. Det er fint å møte andre synspunkter. Vi vurderer ulikt, vi er ulike mennesker med ulik bagasje. På denne måten vil det alltid forekomme avvik. Likevel har vi vurderingskriterier og en læreplan som er tydelige og klare. Disse SKAL vi forholde oss til. Nå ser jeg frem til å ferdigstille arbeidskrav 1 om vurdering. 

Morsmål - Nøkkelen til å lære et språk nummer 2.

Norsk som andrespråk er et tema innen allmennlærerutdanningen som jeg har lært noe om i Norsk 1. Det er samtidig fint at jeg setter dette i sammenheng med at jeg studere på en allmennlærerutdanning med særlig vekt på det flerkulturelle perspektivet. Denne uken har vi arbeidet mer rettet mot strukturene i eget målspråket, og derfor blitt mer bevisst på hva som kan være utfordringer for minoritetsspråklige elever når de skal lære norsk som andrespråk.

Jeg ser dette i sammenheng med at det norske språket har mange vokaler, sett i forhold til andre språk. Dessuten ser jeg også at med våre tette konsonantforbindelser kan det være utfordrende for elever som er minoritetsspråklige. Vi har enkelte ganger opptil 4 konsonanter innenfor samme stavelse. De som har norsk som morsmål har tendenser til å forkorte. Tenk bare på ordene gult og surt?

Hva gjelder uttaleopplæring ser jeg absolutt utfordringene da vi har grafemer og fonemer som ikke er vanlig i andre alfabeter og talespråk. Dette er problematisk når minoritetsspråklige elever skal bruke eget morsmål(språk av første orden) til å lære norsk som andre språk, språk av andre orden. Det mellomspråket som eleven utvikler for å mestre språk av andre orden like godt som språk av første orden kan bli utfordrende da oppfattelsen av andrespråkets lydsystem skjer gjennom morsmålets lyder i den første fasen. Av denne grunn ser jeg virkelig nødvendigheten av å arbeide med fonem og prosodi.

Som norsklærer kan det være viktig å arbeide med synonyme uttrykk. Hvilke ord er brukt? Hvilke ord kunne i stedet vært brukt? Dette er med på å øke ordforrådet. Et barn lærer ca 3000 ord hvert år, dette tilsvarer ca 8 hver dag så kapasiteten til barna er det ikke noe i veien med. Jeg må bare legge til rette!

Hvordan står det til med intensjonsdybden av ordene eleven bruker? Forståelsen av f.eks fagbegreper kan være overfladisk, og det er lett å gi opp når man møter på mange slike. Derfor kan det være lurt å dobbeltsjekke med elevene om han faktisk forstår hva han leser.(like aktuelt for minoritetsspråklige som majoritetsspråklige, spesielt i naturfag og samfunnsfag)

Arbeidet med funksjonsord er helt essensielt for å kunne tilegne seg korrekt sammenheng i en tekst. Hele innholdet i en fagtekst kan totalt misforstås dersom den ikke forstås av leseren. Videre må man huske på at innholdsord  kan ha ulike betydning i ulike fag. Metaforer, I say no more. Både for de majoritetsspråklige og minoritetsspråklige. Det er MYE en ikke skal ta for gitt som lærer.

Hvordan vil vi at elevene skal lære? I interaksjon med andre elever. Dialog er suverent med tanke på å utvikle ordforråd. Likevel, i en hektisk skolehverdag ser jeg at den gode samtalen fort kan bli glemt. Jeg får bla gjennom denne bloggen når den tid kommer og minne meg selv på viktigheten av kunsten å legge til rette for den gode samtalen.

Metakunnskap med stor M. Jeg leste i en artikkel i boka lesedidaktikk av Astrid Roe. Den stilte spørsmål vedrørende kunnskap hos norske elevers metakognitive kompetanse hva gjelder lesestrategier og læringsstrategier. Det ble hevdet at norske lærere snakker i liten grad om dette med elevene. Bevissthet over språket vi bruker, og hvordan vi bruker språket til å tilegne oss kunnskap, samt kommunisere med andre rundt oss mener jeg er uhyre viktig i dagens samfunn.  Obs obs.

Når man skal arbeide med norsk som andrespråk ble vi denne uken bevisst på at kartlegging er viktig. Både i morsmål og norsk. Dette for å tydeliggjøre at barn kan ha en utmerket leseforståelse, men likevel kunne lite norsk som andrespråk.

I skolene jeg har vært i praksis har debatten om morsmålsundervisning vært ett hett tema på lærerværelse. Likevel legger jeg meg etter hva forskningen sier om dette for øyeblikket. TOSPRÅKLIGHET ER IDEALET. DISSE ELEVENE KLARER SEG BEST. Det er dessuten nyttig for elever å kunne flere språk når engelsk og andre valgspråk blir aktuelt gjennom grunnskolen.

Fordelene ved å lære morsmål mener jeg er innlysende. Det er til stor støtte til faginnlæring, kunnskapstilegnelse og kognitiv utvikling. Det at elever kan snakke med et rikt språk, og kanskje til og med skrive morsmålet sitt er meget gunstig når eleven skal utvikle et mellomspråk i sitt arbeid med norsk som andrespråk. Det er vanskelig å lære seg nye ord på et nytt språk dersom de ikke eksisterer i sitt nåværende ordforråd.

Et annet viktig moment er fundamentet morsmålet gir i primærsosialiseringen, spesielt hva gjelder kontakten mellom barn og foreldre. Jeg synes Cummins illustrerer behovet for morsmålsundervisning riktig godt med sin ”isfjellsmetaforen”. Gapet mellom overflatetrekk ved første språk og andre språk blir plutselig ikke så stort dersom man har et rikt ordforråd på eget morsmål når tankeverktøyet skal etablere et språk nummer to hos minoritetselevene. 

Akademisk skriving er en kunst!

Dagens forelesning med Kari Anne var nyttig informasjon som inneholdt for det meste kjent informasjon, men også noen nye smarte tips som er helt nødvendige i akademisk skriving. 

Jeg lærte et nytt ord i dag!!  Kolofonside. Det er den første siden i en bok hvor du finner informasjon om produksjon og utgivelse. Dette er en helt essensiell side å benytte seg av når man vise korrekt kildebruk. Jeg liker ordet ”kolofonside”. Fin klang. 

Teori og praksis ble nært knyttet sammen i dag. Vi fikk nyttige tips om hvordan man angir direkte sitat, parafraser, artikkelhenvisning, sitat med bok med flere forfatterer, henvisninger til film samt mye mye mer. Det som gjorde denne dagen lærerik var at vi fikk lov til å reflektere rundt det vi hadde gjennomgått  i plenum, sammen med kollokovigruppene våre. Vi fikk utdelt ”hodebry” oppgaver(akademiske tekster) hvor det var blitt feilsitert. Disse skulle vi evaluere og komme med løsninger til. Jeg tror det er nyttig å kjenne til fallgruvene innen akademisk skriving. For da kan man enklere forbygge og unngå de selv.

Mine taker er at denne forelesninger er helt nødvendig med tanke på den store oppgaven til våren og andre arbeidskrav som vil komme. Dessuten gjelder disse reglene for akademisk skriving også i andre fag hvor akademisk skriving er en selvfølge. Likevel er det et møte i dag som sitter sterkest i minne. En delegasjon fra et universitet i midtøsten kom på besøk i forelesningen vår i dag. De fikk observere hvordan vår skoledag blir gjennomført. En kvinnelig språklærer fra universitet fikk si noen bevingede ord. Hun sa at du skriver ikke for deg selv, men for leseren. Det skal jeg ha i bakhodet når jeg formulerer meg. Jeg skal formidle til andre, ikke til meg selv. 

Vi vil forsøke å bruke gjort-lært-lurt modellen for loggskriving for å oppsummere temaet leseforståelse og lesestrategier.

Gjort:

Vi har hatt to forelesninger om temaet leseforståelse og lesestrategier, der vi har gjennomgått ulike metoder/modeller man kan bruke i leseopplæring og i testing av elevers leseforståelse.

Lært:

Det vi har lært er at viktigheten av leseforståelse er noe som ikke gjelder bare i norsk, men også i andre fag og samfunnet generelt. Gjennom en øvelse der noen av studentene fikk en rekke instruksjoner på arabisk fikk vi se hvor hjelpeløs man føler seg dersom man ikke klarer å forstå en tekst, og dermed se situasjonen slik mange elever ser den. Det er viktig at leseforståelse blir testet og fokusert på ettersom dårlig leseforståelse i noen aktiviteter, f. eks høytlesing, kan skjules av god teknisk lesing. Det man bør spørre seg om er derfor: Forstår jeg innholdet i denne teksten? Dette tenker vi at man som norsklærer bør være påpasselig med når det gjelder elevene sine. 

Lurt:

I forhold til videre arbeid med temaet tenker vi at det er lurt å prøve ut teori i praksis og jobbe med det sammen med elever. Siden praksisen på barneskolen har gått mye ut på leseopplæring, tenker vi at det kan bli spennende å fokusere mer på leseforståelse med litt eldre elever. 

Mitt første blogginnlegg. Omsider.

I denne bloggen skal jeg reflektere over innholdet i Norsk 2, valgfag på allmennlærerutdanningen, Hibu, avd Drammen.
Jeg ser frem til å bruke bloggen som læringsverktøy for å fremme en økt forståelse i norskfaget. Det blir spennende å dele erfaringer sammen med nye og gamle medstudenter og lærere! Dette er min første blogg, derfor er jeg litt spent.