Lesesalen på Majorstuafilialen til det Deichmanske biblioteket er nesten full. Det er stille, og du kan kun høre tastetrykk fra bærbare datamaskiner og bøker som skifter sider. Dyp konsentrasjon er tilstede, og jeg tenker at her skjer det masse læring akkurat nå. Jeg sitter her med et mål; å forbedre arbeidskravene mine i norsk. Men jeg trenger små pauser, og da hender det jeg leser noe annet enn faglitteraturen som står på pensum.
Jeg leste på baksiden av en bok som sto til pynt i en glassmonter. Der stod det en ingress som fortalte meg:
”Alt stort som har skjedd i verden, skjedde først i et menneskes fantasi”
Dette var Astrid Lindgren sine ord. I denne boka står det en fortelling om blant annet hvor viktig bøker er for Astrid. Jeg oppsumerer fortellingen kort.
18 år gammel står Astrid Ericsson å gråter helt åpenlyst ved stadsbiblioteket i Stockholm. Det viser seg at det tar noen dager før hun får aktivert lånekortet sitt, og Astrid får derfor ikke ta med seg bøkene hun ønsker å låne. Hvorfor gråter hun? Er litteraturen så viktig for mennesker? Ja, tenker jeg. Den er helt essensiell. Bøker kan ta oss bort fra nåtiden. Den kan bidra til å gi deg trøst og håp. Litteraturen kan få oss til å være modige og gjenopprette en tro på oss selv! Astrid Ericsson står å gråter fordi hun har en stor kul magen. Mannen som er faren til barnet fantes det ingen framtid med. Hun er avvist av bibliotekaren og får ikke med seg de bøkene hun trenger. Hun kan klare seg uten venner, men bøker, det kan hun ikke leve uten. Hun har nettopp flyttet hjemmefra, for å slippe mer sladder. Helt mutters alene i verden er hun. Så håpløst tror jeg livet kan oppleves for alle mennesker.
Jeg blir så glad av å tenke på alle personlighetene Astrid har delt med meg gjennom sitt forfatterskap. Hvordan Pippi lært meg å si at ”Det kan jeg vel gjøre” selv om jeg kanskje aldri har forsøkt det tidligere. Jeg fikk gjennom Pippi en tro på at lille meg også kan gjøre en forskjell, selv om jeg er liten. Eller Ronja Røverdatter sitt mot til å stå opp for seg selv, og si ifra når de voksne faktisk ikke oppfører seg særlig voksent. ”Tvi dig, Mattis! ”
Da Astrid Lindgren levde mottok hun enorme mengder med beundrerbrev. Disse var ofte fra barn som betrodde seg til Astrid Lindgren om sine hemmeligheter, som for eksempel hva de synes er vondt og vanskelig i livet. For min del tror jeg barn fant stor helbredelse i å henvende seg til Astrid. Hennes fortellinger tenker jeg viser mye om hvordan hun forstår det å være barn, og ikke minst hvor vanskelig det noen ganger kan være å leve. Alt dette som Astrid Lindgren fikk frem i folk er verneverdig, Så verneverdig at i 2005, tok FN-organisasjonen UNESCO denne samlingen av brever inn i sin liste over dokumenter som er av spesiell verdi for menneskeheten.
Det er noe som slår meg. Aldri skammer barna til Astrid Lindgren seg særlig lenge. Emil må noen ganger i snikkarboden. Men han lar seg ikke kue av den grunn. Emil forsøker å ordne opp og viser handlekraft. For vi kan jo ikke slutte opp å leve? Selv om ting blir vanskelig. Astrid ga, og gir fortsatt barn MOT til nettopp dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar