Ungdomslitteratur - Før og nå.

Den ungdomslitteraturen vi finner i dag er av en helt annen karakter enn hva for eksempel min mor leste. Hun introduserte meg blant annet for bobsybarna, som ble skrevet tidlig på 1900-tallet. Dette var bøker som jeg på daværende tidspunkt følte en viss nysgjerrighet rundt. Likevel følte jeg ingen identitetsbekreftelse rundt meg selv i disse bøkene. Derimot, da jeg ble introdusert for Astrid Lindgrens sitt forfatterskap, både gjennom bøker og film følte jeg at jeg enklere kunne leve meg inn i den fantasiverden som der ble presentert. Bøker som Pippi langstrømpe, Ronja Røverdatter, Mio min Mio er for meg kjære barndomsminner som for meg har fått den samme plassen i mine minner, på same måte som min mor har bobsybarna.

Barnelitteraturen i dag føler jeg i mye større grad åpner opp for identitetsbekreftelse. Mitt inntrykk er at ungdomsromaner uavhengig av sjanger gjør det tydeligere at det er lov å være usikker. Forventningene som mange av foreldrene våre og samfunnet for øvrig har til oss kan ofte synes vanskelig å etterleve. Men ikke på en slik måte som tidligere, da dannelsesromanene ble lansert på midten av 1800-tallet. Disse var ment som en sosialisering av primært unge piker inn i samfunnets forventninger og normer. Likefullt vil jeg påpeke at innholdet i disse romanene ofte kunne være realistiske. Disse forventningene som ble beskrevet var sett ut i fra datidens normer aktuelle og realistiske. 

For å trekke frem en viktig bidragsyter av norsk barne og ungdomslitteratur i dag ønsker jeg å trekke frem Bjørn Sortland som et godt eksempel. Han er forfatter av bøker som ”Alle har eit sultent hjerte” og Kva tåler så lite at det knuser når du seier namnet på det?(2007)”. Han skriver hovedsakelig på nynorsk. Språket han bruker er ikke typisk for den gruppen han skriver for. Han er ikke tilgjort og undergraver slettes ikke ungdomsleserens evner til å lese et godt språk. Da jeg leste ungdomsboken ”Forberedelsen”(2008) av Rhoda Ahmed opplevde jeg at språket var svakt, og man føler at det er i for stor grad er tilpasset ungdommer. Det hjelper derfor ikke med en viktig og høyaktuell tematikk som å være dratt mellom to ulike kulturer, dersom språket i romanen ikke er på et godt nok nivå. Dette språklige aspektet tenker jeg kan være med å bidra til å dempe statusen til ungdomslitteraturen. Sortland påpeker dette selv i sin liste om 10 ting han synes er viktige å være bevisst på når han skriver for unge: ”Ungar har alltid krav på at forfattaren har tatt skikkeleg stilling til språket. Klisjear, slappe setningar og alt anna som er språkleg upåliteleg, er ein styggedom” (http://www.bjornsortland.no/oppgave.html) Sortland bidrar ikke til denne ”styggedommen” på noen måte. I tekstene han skriver bruker han gode litterære virkemidler som metaforer og symboler. Han trekker frem kunst og gjør den både tilgjengelig og forståelig for barn og unge. Jeg merket meg spesielt at det beste rådet Sortland hadde fått vær å være ”lojal mot knehøgda.” Man kan skrive om de store temaene i livet, men ikke gjennom et språk som virker kryptisk for barna. Han understreker at det er forskjell på å være kryptisk, og å vise de en hemmelighet. Man trenger ikke gi barn og ungdom en full innføring for å forstå alt. Det kan slå i hjel selve budskapet. Jeg er helt enig med Sortland. La barn og unge få anledning til å sanse, reflekter, filosofere og vurdere. 

Temaene han skriver om er eksistensielle, likevel er det massevis av humor som utfyller alle de alvorlige temaene han skriver om. I sine presise og velformulerte setninger evner Sortland å spille på et bredt følelsesregister hos leseren. Du som leser av bøkene hans blir ført på en god måte inn i hovedpersonenes tanker og følelser som igjen bidrar til at man utvikler en forståelse og empati. Et annet moment jeg synes er viktig å få frem at romanen han skapte bidro til personlig vekst i egen forståelse av meg selv som menneske. Han er blitt min favoritt, og jeg kunne ønske en norsklærer hadde introdusert meg for han tidligere mens jeg gikk på ungdomskolen og videregående. Takk, Vera Grønborg Aubert! Jeg tar Sortland med meg videre som norsklærer når jeg skal formidle litteratur og leseglede i skolen!